Konseptet «genpool» dukker opp i populærkultur hovedsakelig som en del av innledningen til vitser, men det har en svært alvorlig herkomst. Det kan spores tilbake til russisk genetiker Aleksansdr Sergeevich Serebrovskii, som lanserte uttrykket genofond («genfond» på norsk) i 1926 for å omtale hele utvalget av forskjellige gener som finnes i en gruppe organismer. Genfondet, eller «genpoolen», som uttrykket snart etter ble oversatt til, representerer dermed et reservoar av mangfold som er tilgjengelig for organismer for å tilpasses et miljø i endring, og av vitenskapsfolk for planteavling og -foredling.
De ville slektningene av en gitt avling sies å være i avlingens genpool fordi, selv om de kan være forskjellige arter, kan de likevel utveksle gener med den kultiverte slektningen – selv om de ikke er sikker på hvilken gaffel som skal brukes til salaten. Ikke alle ville slektninger er imidlertid like klare til å gjøre dette. Det er derfor to pionerer innen bevegelsen for konservering av avlingsmangfold, Jack Harlan og Jan de West, fant ut at det ville være nyttig å dele opp genpoolen i forskjellige deler.[i] I systemet deres klassifiseres CWR-arter i grupper basert på hvor enkelt det er for dem å utveksle gener med den kultiverte arten som de er i slekt med. I dette systemet sies ville slektninger å befinne seg i avlingens primære,sekundære eller tertiære genpooler.
Det er som konsentriske sirkler rundt avlingen (eller en trekant med flere nivåer – se diagrammet nedenfor). Den primære genpoolen (GP1), den første sirkelen, inkluderer arter som kan pares direkte med avlingen for å produsere mye sterkt, fertilt avkom. Den primære genpoolen til solsikken, for eksempel, består av både kultiverte og ville varianter av Helianthus annuus, så vel som Winters solsikke (Helianthus winterii), en flerårig art som finnes i lavbergene sør i fjellkjeden Sierra Nevada i California. Det er enkelt for H.winteriis gener å føres inn i den kultiverte solsikken. Man kan til og med kalle dem forskjellige underarter av samme art.
Den sekundære genpoolen (GP2) består av viltvoksende slektninger av avlinger som er forskjellige fra den kultiverte arten, men som likevel er så nære i slekt at de kan krysses med avlingen iallfall i en viss grad for å produsere noe fertilt avkom. Det er den neste ringen rundt blink. Det er vanskeligere å bruke arter fra den sekundære genpoolen, fordi reproduktive barrierer av forskjellige slag finnes mellom den og avlingne. Aegilops tauschii og Aegilops speltoides, to viltvoksende slektninger av avlingen i den sekundære genpoolen til brødhvete (Triticum aestivum), er for eksempel diploid. Det betyr at de har parede kromosomer, mens brødhevete er heksaploid (seks kopier). Slike uoverensstemmelser skaper problemer for avlere. Noen hybrider som er resultatet av enkelte krysninger med sekundære genpool-arter er delvis sterile eller bare svake.
Den tertiære genpoolen (GP3) består av enda fjernere viltvoksende slektninger av avlinger. Tenk på en misantropisk, tilbaketrukken onkel som bor alene i en hytte i skogen. For å få inkludert denne typen viltvoksende slektningen i planteavlingen, må de lokkes ved hjelp av spesifikke avlingsteknikker, som redning av embryoer eller «brokrysninger», for eksempel med medlemmer av den sekundære genpoolen. Slike problemer førte til at planteavler Harry Harlan kommenterte at det ville være «enklere å krysse en planteavler med en apekatt enn å bruke viltvoksende arter i forbedringen av avlinger.»[ii]
Selv når krysningen lykkes, er ofte det resulterende avkommet sterilt – akkurat som muldyr. Dette er den ytre ringen. For alt som er lengre unna, må du bruke bioteknologi til å overføre gener.
Hvis en avler i det hele tatt skal bruke viltvoksende slektninger av avlinger, vil hun selvsagt foretrekke å bruke de som er i den primære genpoolen. Men verdifulle genetiske egenskaper kan dessverre også finnes i arter så langt ute som i den tertiære genpoolen. Heldigvis har den senere tids utvikling av avanserte avlsteknikker gjort bruken av selv fjerne, viltvoksende slektninger av avlinger gunstigere. Ville risarter, som Oryza coarctata, som vokser langs indiske elvebredder, har for eksempel vist seg å ha en av de høyeste toleransene for saltvann i genpoolen for viltvoksende ris.[iii] Det er imidlertid svært arbeidskrevende og tar mange år å få overført de genene.
Vi vet av og til ikke hvor enkelt det ville være å krysse en art med slektningen til avlingen. Eksperimentet er bare ikke utført ennå. I slike tilfeller bruker forskere en stedfortreder. De antar at evolusjonær nærhet korrelerer med enkel krysning. Utviklet av Maxted et al. (2006), “takson-gruppe”-konseptet benytter eksisterende taksonomiske klassifiseringer, basert på evolusjonært slektskap, for å predikere hvilken art vil være enklest å bruke.[iv]
